Flere hevder at diskriminering forekommer i bankenes utlånspraksis. EY har inngående kompetanse om kredittprosessene i privatmarkedet. Vi har belyst risikoen for diskriminering gjennom erfaringsdata og intervjuer med utvalgte boliglånsbanker.
Kredittmodellene er utformet for å diskriminere. Modellene skal rangere kunder med ulike risikoprofiler basert på utvalgte kjennetegn. Formålet med rangeringen er å identifisere kunder som ikke er i tråd med bankens risikotoleranse og tilpasse lånevilkår/-utmåling. Bankene anvender bevisst ikke forklaringsvariabler knyttet til etnisitet, religion og kjønn ved modellering av kredittrisiko. Tidligere betalingsadferd og anmerkninger er de viktigste forklaringsvariablene. Alder, inntekt, sivilstatus og utdanningsnivå er også vanlige scoringsvariabler. Kundene blir derav selektert basert på gruppetilhørighet, eksempelvis «ingen utdanning etter videregående». Modelleringen kan skape indirekte diskriminering når det oppstår høy korrelasjon mellom et personlig kjennetegn og andre drivere av kredittrisiko. For eksempel kan indirekte diskriminering oppstår ved korrelasjon mellom etnisitet (personlig kjennetegn) og antall barn.
Regulatoriske rammebetingelser definerer også krav til selektering av kredittrisiko. Intensjonen til lovverket er å unngå urimelig forskjellsbehandling. Likevel utfordrer rammebetingelsene opplevelsen av likebehandling. Sammenlignet med utlånspraksisen for 10 år siden gir dagens regulatoriske rammebetingelser mindre rom for skjønnsmessige vurderinger. Maksimal kredittevne begrenses blant annet av disponibel inntekt og tilgjengelige sikkerheter. Begrensningene er helt uavhengig av personlige kjennetegn. Erfaringsvis er det mer utfordrende å forsvare kredittevne dersom kunden har lav utdanning eller variabel inntjening. Enkelte yrkesgrupper kan oppleve avslag på lånesøknad som diskriminerende, dersom de historisk har betjent leiekostnader større enn utgiftene knyttet til låneopptaket. Hvitvaskingsregelverket kan også utfordre opplevelsen av likebehandling. For bankene er det kostnadskrevende å utføre hvitvaskingstiltak mot enkelte kundegrupper. I enkelte saker kan det være behov for utvidede kontrollspørsmål for å avdekke reell opprinnelse til egenkapitalen. Dette gjelder kulturer hvor kontanter og egenkapital fra utvidet familiekrets er vanlig. Kritiske kontrollspørsmål kan gi kundene en opplevelse av mistenkeliggjøring/diskriminering. Dette på tross av at de samme spørsmålene stilles uavhengig av etnisitet, religion mv. Kompleksiteten i undersøkelsene kan resultere i avslag på tross av at kredittverdighet er sannsynliggjort.
Standardisering og digitalisering resulterer i at enkelte kundegrupper faller utenfor. Kredittrammeverk og -prosesser er ikke tilpasset samtlige kundegrupper. Likviditetsmodellene og SIFO-normen anerkjenner ikke familiesammensettinger som faller utenfor den tradisjonelle norske familiekonstruksjonen. Eksempelvis kan en storfamilie være sammensatt av flere generasjoner med inntektsbringende arbeid. For banken er dette kompliserte saker, hvor det er uoversiktlig hvem som skal betjene gjelden og hva som er husholdningens utgiftsnivå. Dette kan føre til at husholdninger som i praksis har betjeningsevne ikke får innvilget forespurt finansiering. SIFO-normen anerkjenner heller ikke stordriftsfordelene som er forbundet med mange barn. Enkelte kulturer kan derfor oppleve at modellene kalkulerer lavere kredittevne enn reell betjeningsevne. Digitalt utenforskap utfordrer også anti-diskriminering. Digitalt utenforskap oppstår for kunder som ikke mestrer å navigere på digitale flater. Dette påvirker mulighetene til å forhandle renter og behandlingstiden på lånesøknader. Samme utenforskap oppstår for kunder som ikke mestrer norsk. Dette skyldes blant annet at flere banker ikke har oversatt nettsidene til engelsk.
Manuelle kredittprosesser er preget av skjønnsmessige vurderinger. Individuelle salgsmål motvirker risikoen for at personlige holdninger medfører usaklig forskjellsbehandling. Rådgivere vil bevisst eller ubevisst påvirkes av personlige holdninger og meninger. Det er mer utfordrende å gjennomføre en objektiv risikokartlegging dersom rådgiver har ubevisste fordommer eller ikke forstår kundens kultur. Et ensartet rådgiverkorps kan øke risikoen for diskriminering. Når rådgiverkorpset ikke gjenspeiler kundegruppene vil det være mangel på interne sparringspartnere som kan mitigere risikoen for kultur dissonans. Samtidig vil rådgivere i stor grad tilby lån uavhengig av personlige fordommer når det eksisterer insentiver for å gjennomføre et salg. Individuelle salgsmål kan derfor bidra til å motvirke risikoen for diskriminering.
Vi opplever at norske banker har nulltoleranse for diskriminering. Samtidig varierer det hvor sterkt fokus bankene har på konkrete risikodrivere og kontrolltiltak. Kun et fåtall banker har iverksatt konkrete tiltak for å motvirke diskriminering. Bankene benytter i størst grad generelle tiltak for å øke bevissthet rundt mangfold og anti-diskriminering. Dette innebærer for eksempel opplæring og informasjonsskriv. Et begrenset utvalg har systematisk analysert iboende risiko i kredittprosessene. For eksempel er omfanget av diskriminering i liten grad kartlagt.
Har din bank behov for å evaluere egen utlånspraksis? Ta kontakt med Ane Haaland Aas, Manager i EY Financial Services Organization, for nærmere avtale på tlf +47 473 05 247.
